Det var til å grine av. Men så skjedde underet.
I morgen tidlig skal jeg lede et seminar om hvor avhengige vi er av bier og pollinering. I kveld, under forberedelsen til det, blir jeg hjemsøkt av denne jævlige historien:
Harald ble utsatt for meningsløshet da 60 000 bier ble drept. Likevel fant han en mening i det.
Et massedrap på bier
Det er altså mye fælt her i verden. Blant annet det at bier dør og bare forsvinner. Et stort problem for verdens matvareproduksjon. Noe av det verste jeg har hørt om bier som fordufter var en sak jeg leste i Østlandsposten i april i fjor.
Jeg leste om Harald Heian ved Sandefjord. Han hadde vært birøkter i 34 år. Han elsket det. Han gjorde det ikke for pengene, han gjorde det mest på grunn av bienes nytteverdi i samfunnet, fortalte han. Så skjedde det utenkelige.
En lørdag morgen oppdaget Harald at samtlige av hans seks bikuber, med over 60.000 bier, var blitt vandalisert. Bikuber og honningtavler lå smadret og ødelagt i snøen, og biene hadde frosset i hjel.
Det virket ikke som vanlig, tankeløst ungdoms-hærverk. Eller, kanskje var det tankeløst, men vandalene hadde gått systematisk fram. Det var gjort et grundig arbeid for å utrydde alle biene.
I opprydningen fant Harald Heian to dronningbier og to små klynger med bier som hadde overlevd utryddelsen.
«Det er kanskje ikke sannsynlig at de overlever. Hvis de gjør det, så skal jeg fortsette med birøkt. Hvis de dør, så slutter jeg med bier,» sa han til avisa. Han var ikke sint. Alt han følte var avmakt.
«Jeg synes synd på folk som gjør sånt,» lød hans avsluttende ord.
Alle har ansvar for biene
Jeg har ikke kunnet glemme dette. Og jeg har tenkt at kanskje er det sånn også i det store bildet: At vi er vandaler alle sammen.
Tilsynelatende tankeløst bidrar vi til å ødelegge for bienes fantastiske innsats. Uten deres bidrag vil det bli matvarekrise på så å si hele kloden. Årsakene til at biene nå er blitt noe i nærheten av en truet art er flere, fremholder forskere.
De fleste peker på menneskelig virksomhet som forurensning. Og alle sier at bienes stadig dårligere situasjon skyldes vår manglende evne til å se helheten i naturen, at alt henger sammen med alt. Det er trist å se noe så vakkert og nødvendig ødelegges. Men vi deltar vel når vi bare står og ser på?
Så nå ringte jeg den stakkars birøkteren. Jeg bare måtte høre hvordan det hadde gått med ham. Da jeg fant nummeret tastet jeg det veldig langsomt, fordi jeg gruet meg til å høre stemmen hans, komme tettere på tragedien.
«Det har gått helt fantastisk!» svarte han uten å nøle. «Det ordnet seg. De få som overlevde på snøen i i fjor klarte seg videre. Mennesker har et helt utrolig potensiale til å ødelegge, men dette gikk bra!» Sammen har de nå bygget opp en helt ny koloni av bier.
Gud eller hvermann, vi må ordne opp
Det hører med til historien at Harald Heian er sikker på at det var Gud som grep inn. Nå blir det virkelig utrolig. Jeg ringe nemlig også til han som har tatt bildene her.
Han fortalte meg at da han sto og snakka med Harald, var mengden av overlevende bier bare nok til å fylle to kaffekopper. Fotografen kom i skade for å tråkke på en haug med halvparten disse biene som lå i snøen og kravlet.
«Uffda, der drepte du dem,» sa Harald, litt oppskjørta kan man forstå.
Fotografen tok skamfull en runde for å dokumentere mer av hærverket. Da han kom tilbake til birøkteren satte han jammen den andre støvelen rett på de gjenlevende biene. Uhu!
«Ok, nå forstår jeg. Dette gjør ikke noe. Det at du gjør dette er Guds måte å fortelle oss at det uansett kommer til å gå bra,» sa Harald da.
«Til nå har jeg slynget 247 kilo honning, og det er mer i kubene,» ropte den ydmyke birøkteren henrykt i telefonen til meg nå.
Med litt flaks, men mest hardt og målrettet arbeid kan vi oppnå nesten hva som helst.
Harald er sterk i troen på sin gud. Vi andre bør kanskje være like sterke i troen på at vi selv kan ordne opp i problemene våre - og bienes.
Write a comment