Her er grunnen til at glade griser smaker best

Denne saken er laget i samarbeid med Norgesgruppen

Jeg har hørt meg selv si at jeg ikke spiser andre dyr enn dem jeg har besøkt, dyr jeg med egne øyne har sett at har det bra. Det kan virke blærete, og er selvsagt ikke sant. Det er bare delvis sant. Men det er jo lett å si sånt for en som har som jobb å skrive om hvordan maten vår blir til.

Det er derfor jeg drar på gårdsbesøk i arbeidstiden, for å vise at det ikke er ett fett hva vi velger i butikken. 

Så kjære venner, møt Molly! Det er dama som virkelig elsker frihet. 

Trivelig gris! Snakkesalig er hun også, Molly. Selv om jeg ikke kan grynte-språk er jeg sikker på at det var dette hun sa da hun så meg:

«Velkommen til Grøstad gård! Her har vi det kult sammen. Skal vi stikke ut i skauen og rote opp noen deilige røtter til lunsj? Eller skal vi bare ligge her og chille’n i søla?»

Ja, det er den godeste grisen som faktisk er menneskets beste venn. Andre dyr vi liker å kalle vår beste kamerat, kan egentlig bare gå og gjemme seg i hundehuset.

Neida, bikkjer er åreite dyr. Smask til dem.

Men grisen står oss så nært at vi mennesker til og med kan få transplantert kroppsdeler fra dem. 

Og hva er takken?

• Som jeg skrev først, har en slakteklar gris på rundt 100 kilo ikke krav på mer enn 0,8 kvadratmeter å leve på. Det er mindre enn en halv menneskeseng, og her snakker vi ikke om springfjær, men betong.
• «Det skal være tilstrekkelig liggeareal til at samtlige griser kan ligge samtidig,» heter det i Forskrift om hold av svin. Det er ikke krav-stort, for å si det sånn. I loven finnes det ikke noe krav om at griser skal få være ute, ikke en eneste gang i livet.

De økologiske frilandsgrisene til Gry Beate Knapstad er akkurat som andre griser. De vil levva livet, og de vil finne på spennende ting sammen.

Er du bittelitt opptatt av dyrevelferd? Klart du er, og da har du kanskje lagt merke til Grøstad gård og måten de skiller seg ut blant svinebønder. Grøstad-gris har du antakelig sett på Meny, som pølser og hamburgere, bacon og pålegg.

Jeg har holdt meg til Grøstad siden første gang jeg besøkte dem utenfor Horten for 3-4 år siden. Bra folk, bra griser. Kjøper ikke noe annet når det gjelder gris. Akkurat som jeg holder meg til produsenten Holte når jeg skal spise kylling. 

Grøstad er alene om å være «stor» blant bønder som driver med glad-gris. Det var banebrytende da de for få år siden kom inn i hyllevarmen, eller rettere sagt kjøledisken, i store butikker.

Veien hit har vært humpete, og starten var særlig dramatisk. Det kan Gry Beate fortelle om:

«Vi var bare 24 år, mannen min Hans Runar og jeg, da vi fant på at vi skulle bli bønder. Da vi overtok gården etter bestefaren hans ante vi ikke hva det innebar å drive med svin. Og vi fikk bakoversveis da grisene kom til gården.»

Et viktig stikkord er fiksering. Å fiksere en gris betyr å stenge den inne slik at den ikke får snudd seg. Da de startet på Grøstad for to tiår siden var en mer brutal form for fiksering, med jernstenger oppå grisene, helt vanlig når grisemammaene ammet ungene. 

Utstrakt bruk av fiksering er nå forbudt i Norge, men det er fremdeles tillatt å spenne fast en purke når hun føder og inntil én uke etter. Jeg har selv sett dette brukt, og det er åpenbart ubehagelig for dyrene.

«Vi ville drive med dyr fordi vi var glade i dyr. Virkeligheten kom overraskende på oss. Vi ble bare triste av det hele.» 

På Grøstads Facebook-side kan du se bilder som dette, den uretusjerte virkeligheten slik den er i dag. 

De tok et valg, et veivalg. Det var ikke bare lett, men nødvendig for dem. 

De forkastet den gjengse oppfatningen om at «sånn er det bare» i svineholdet. Bestemmelsen om at velferden til grisene skulle settes høyest kostet flesk, for å si det sånn, både i kroner og i forholdet til de mange andre dønn tradisjonelle svinebøndene i Vestfold.

Gry Beate forteller at de passet på å formidle at de ikke så ned på andre bønder:

«Vi måtte bare gjøre det på vår måte for å trives i yrket. Vi mener ikke at de som driver tradisjonelt gjør det feil. Likevel tror vi at når dyrene har det best mulig, så får også kjøttet høyere kvalitet.»

I dag er tilløpene til krangel om driftsform historie. De som driver såkalt konvensjonelt er mest av alt happy med at det faktisk funka å gå opp nye svinestier. Det kan virke inspirerende.

Og så sier Gry Beate noe som kanskje høres rart når det komer fra en bonde som lever av å produsere kjøtt:

«Jeg synes egentlig at folk burde spise mindre kjøtt, både av hensyn til klimaet og til de fleste dyr. Da kan vi heller betale litt mer for dyrevelferd og kvalitet når vi først skal spise kjøtt.»

Jeg er sååå enig. Jeg betaler gjerne det dobbelte av den fillesummen vanlig svinekjøtt selges for, når jeg etter noen kjøttfrie dager får lyst på en saftig kotelett.

I starten gikk det nokså tregt. De solgte hele stykningsdeler til spesielt interesserte. Nå er det til sammen syv gårder som leverer griser til varemerket Grøstad. 

Trude Antonsen er daglig leder, men sitter ikke bare på kontoret, og kan navnet på dem hun har «medarbeidersamtale» med.

Dette har alle grisene med navnet Grøstad felles:

• De har minst 200 kvadratmeter hver å leve på ute i det fri, i skog og mark, i tillegg til at familiene har sitt eget «hus» de går ut og inn av. Noen bor på så store områder at de disponerer rundt 600 kvadratmeter hver.
• De lever ut sine naturlige instinkter, får utløp for sin store nysgjerrighet og roter rundt etter spiselige røtter.
• De spiser, i tillegg til det de graver opp selv, egenprodusert økologisk kraftfor som i hovedsak er basert på norske råvarer. Dette i motsetning til vanlige griser, som utelukkende lever av kraftfor der omstridt og importert  soya fra regnskoglandet Brasil er en kjerneingrediens.

 «Det er synd at vi ikke har noen egentlig konkurranse i dette markedet. Det blir stadig flere som driver med frilandsgris, men ingen har klart å bli store nok til at vi sammen kan utgjøre et lett tilgjengelig alternativ i alle butikker.»

Trude ønsker at flere, for eksempel de som kaller seg Fjellgris fra Valdres, skal ha tilsvarende suksess. Siden 2007 har Grøstad tatt steget fra bra dyrevelferd til å bli fullstendig økologisk. Nå er det ikke lenge før de utvider tilbudet med økologisk storfe og lam.

Her er min lokale Meny på Nesoddtangen! Landets eneste økologiske leverpostei, og en drøss andre produkter. Det er nok ikke feil når både jeg og damene hos Grøstad antar at deres pølser oftere enn andres får følge av sunne grønnsaker på tallerkenen, ikke bare ketsjup.

For tre år siden døde Gry Beates mann Hans Runar Knapstad brått av hjerteinfarkt. Det er en del av bakgrunnen for at hun i fjor tok kontakt med Norgesgruppen, som blant annet eier nettopp Meny.

Hun ville gjerne ha noen sterkere krefter i ryggen for å videreutvikle virksomheten. Det endte med at butikkeieren kjøpte 49 prosent av Grøstad.

Og bare så det er sagt: Jeg har møtt noen griser gjennom jobben, og vil understreke at vanlige norske griser ikke er pinte dyr.

Sammenliknet med EU-land er norsk dyrevelferd stort sett bra. En gang møtte jeg en grisebonde i førjulstiden, så jeg spurte om han hadde plukket ut en spesiell gris som skulle bli juleribbe. 

«Nei,» svarte han. «Ribba kjøper jeg i butikken. Og den skal det stå Gilde på.»

Likevel, jeg holder meg som sagt til Grøstad-grisen.

På det første bildet er jeg på besøk hos en helt vanlig svinebonde. Jeg har på meg sterilt antrekk fra topp til tå. Frykten for smittsomme sykdommer gjør at slike visitter ofte blir litt lite koz.

På et andre bildet er jeg gjest hos dem som driver med Fjellgris fra Valdres. Her gir bonde Knut Ødegaard poteter til kosegrisene.

Skjønner?