Fra han mønstret på en hvalbåt som 13-åring til han gikk i land som 71-åring har Arne Andersen skutt og drept over 3000 hval.
Takk for innsatsen, sier jeg!
I sommer har jeg reist rundt i Lofoten og fått den verste striden i norsk fredstid innpå livet. Dette lærte jeg: Vi i de nye generasjonene må spise mer av dette utrolig gode kjøttet. Fordi det er bærekraftig.
NÅ er siste mulighet til å smake! Dette er sommerens grillmat.
Denne saken er laget i samarbeid med Fiskeriparken
Arne Andersen (79) har skutt flest hval i hele verdenshistorien. Nå tilhører han selv en truet art.
«Om våren kjente jeg jaktinstinktet vokse i meg. Da ivret vi guttene etter å dra opp i isen, i Barentshavet. Det var et eventyr der.»
Så gøy å møte mennesker som har opplevd historie!
I ly av Reinebringen, det vakre fjellmassivet der de dristigste turistene sliter seg opp for å skue ned på fiskeværet Reine og beundre de taggete tindene innover i Lofoten, sitter Arne Andersen og minnes et godt liv.
«På det meste var vi vel omtrent 70 unggutter her på Reine som dro ut på jakten. Vi var populære hos jentene. Og siden hvalkjøtt er så sunt, er vi mange gamlinger nå som er like populære hos jentene,» fleiper Arne, ennå slagferdig.
På hvalbåten med det vakre navnet Reinebuen tilbragte Arne et helt liv.
«Da jeg begynte å skyte hval var det med vanlig harpun. I begynnelsen hadde vi heller ikke rifle ombord. Noen ganger tok det tid før hvalen døde. Da pumpet vi luft inn i buken på dem, slik at de tippet over på ryggen og døde likevel.»
Reinebuen og de rundt 100 andre norske hvalbåtene var gjerne ute en måned av gangen. Arne var for det meste rundt Svalbard.
«Det var en revolusjon dra granatharpunene kom i bruk for alvor. Jeg husker at et skudd koster kroner 1,50. Og det var fri fangst. Jeg husker at så sent som i 1985 kunne vi vest for Bjørnøya se 25 hval som kom hoppende i lag. Vi fyrte løs.»
Et internasjonalt drama
Arne forteller om da han skjøt 16 hval på et døgn. Da ble det litt å gjøre ombord, mildt sagt.
Mye styr ble det også med det internasjonale dramaet på 1980-tallet:
«Greenpeace fikk stor betydning. Flere slike aktivister truet med å senke hvalbåter. Motstanden kom helt overraskende på oss!»
«Vi ble omtalt som blodtørstige barbarer. Men vi tok oss ikke så veldig nær av det. Vi visste jo at vi drev med lovlig fangst, og vi pinte ikke hvaler.»
At hvalen har følelser? Det har Arne aldri merket.
Arne sitter med en modell av harpunen han brukte foran seg på stuebordet. Han angrer ingenting.
Her sitter jeg altså med mannen som har skutt og drept flest hvaler i verdenshistorien. Jeg spør om har noengang har fått et utmerkelse for innsatsen, et diplom kanskje?
"Nei. Det eneste jeg har fått er høreapparat!" Han peker på det ene øret. Alle smellene fra harpunen har gjort ham skikkelig dauhørt.
Likevel, det var en annen tid, med andre holdninger til dyrevelferd. Jeg kan ikke la være å spørre: Tror du hvaler har følelser?
«Nei. Jeg har aldri sett tegn på at de har følelser.»
Innrømmer at det var lidelse før i tiden
På gamlehjemmet i Kabelvåg møter jeg Simon Hansen. Han er onkelen min, men jeg har ikke sett ham på flere år. Nå liker han best å snakke om sitt liv som hvalfanger. Det er det han husker mest av, og det var en fin tid.
«Før granatharpunen kom i bruk og ble påbudt var det ikke uvanlig at dyrene led. Det må jeg innrømme. Før i tiden var ikke jakten så human som den burde.»
Simon elsker å mimre om livet på utkikk. Han husker spenningen, hvordan jaktinnstinktet drev dem, og hvordan ventingen blutselig ble avløst av et adrenalinkick når de fikk en hval på skuddhold.
«De senere årene var det mye bedre. Med det samme granaten treffer er hvalen død. Det kan hende de spreller litt en stund, men de er døde.»
Her får Simon støtte av ny forskning. Enkelte dyrevernorganisasjoner har hevdet å ha belegg for at to av ti dyr under dagens fangst lider i minst ti minutter før de er døde.
Her får du verdens beste hvalkjøtt
«Turistene kommer fra åtte om morgenen, lenge før åpningstid!»
Vigdis Johnsrud og Rita Tangstad heter de smørblide damene bak disken i utsalget hos Hopen fisk utenfor Kabelvåg. De synes det er gøy å selge verdens mest eksklusive kjøtt.
I fiskediskene sørpå skal vi være glade om vi får noe hval i det hele tatt. (Min Meny pleier å ha det.) Husk at det går an å spørre på forhånd, så kan de fleste skaffe herligheten.
Her skiller de hvalkjøttet ut i tre kategorier, ulike grader av toppkvalitet:
- Ryggkjøtt, som er det absolutt møreste kjøttet på denne jord, både til lands og til vanns.
- Hvalbiff, som er det kjøttet vi får ellers i landet. Mørt, det også.
- Småkjøtt, som er avskjær man helst bruker i gryter. Det kan også fås som kjøttdeig, men da bør man spe med noe mer fettrikt.
Rita har et tips: Kvern kjøttet og lag helt utrolig gode kjøttkaker. Da sper du bare med litt svinefett, eller fløte.
Vigdis har også et tips: Det blir mye sunnere og bedre om man bruker hvalkjøtt på pizzaen, eller i taco. Også barna elsker det.
Dette er drømmen. Nordnorsk midnattssol - og hval
Røkt hval i tynne skiver. Midt på sommeren. Midt på natta. I Lofoten. Dette er kanskje den beste nattmaten jeg har smakt.
Hopen fisk har utvidet varespekteret nå. De har utviklet sin berømte røkte hval med krydder - nemlig pepper! Et lite skritt for menneskeheten, kanskje. Men veldig godt!
Dette bildet, tatt sånn omtrent ved ettida om natta, er et ekstremt gastronomisk sommerminne fra 2016. Og jeg vet om flere gourmeter rundt i verden som gjerne hadde blødd for å oppleve dette
Husk at hvalkjøtt bare kan nytes i tre av verdens land: Norge. Island. Japan.
Riktignok er det noen få andre land som skryter på seg hvalfangst, for eksempel Danmark - gjennom tradisjonen med å jage småhval på på stranda og drepe dem med kniv, såkalt grindahval. Men vi er et land som burde reklamere for kjøttet som vårt som en turistattraksjon.
Her er de beste damene i hvalbransjen
Anitas Sjømat. På den lille kremidylliske øya Sakkrisøy, like ved Reine, ligger et obligatorisk stoppested. Her kan du nyte den legendariske fiskeburgeren, eller fråtse i hva det skal være av fisk ellers.
«Vi har et fantastisk årshjul av mat her i Lofoten. Om vinteren er det skrei og torsketunger. Våren kommer med boknafisken. På sommerstid er det hvalsesong. Så kommer høsten med bær og ryper og lam. Deretter er det tid for tørrfisk.»
Anita Gylseth må bruke alle fingrene for å ramse opp hva hun disker opp med, ved siden av å gi losji i et nydelig rorbuanlegg. Med seg i butikken har hun datteren Mia Gylseth og Anna Bendiksen.
Hun har fått Reiselivsprisen i Lofoten, og Det norske måltid har kåret hennes gravede hval til «Årets nyskapning». Og du trenger ikke engang dra til Lofoten for å smake Anitas fantastiske sjømat. For rett som det er stikker hun til Oslo for å delta på Bondens marked.
«Da jeg startet opp for 22 år siden mente mange at jeg var gal. Dengang fisket jo turistene fisken sin selv. Selv her i Lofoten var det biffsnadder som gjaldt på restaurantene. Men tidene har forandret seg! Nå er alle stolte av at vi har et sånt tilbud.»
Familien Gylseth har solgt fisk i Italia i mer enn 100 år, og datteren Mia har nå deltatt i et trainee-program netopp i Italia, i regi av Innovasjon Norge. Anna, i midten på bildet, er engasjert i hvalfangst og har allerede vært med ut på fangst i tre sommere.
«Det går bra nå. Men om den dagens skulle komme, der vi ikke lenger har hval på menyen, da er vi ganske fattige. Nå synes jeg hele bransjen burde gjøre alt som er mulig for å få flere til å spise hvalkjøtt,» fatslår Anna.
Hvalen bare forsvant ut av folks bevissthet
Hos Lofothval i Svolvær er det hektisk om sommeren. Her står Rune Frøvik med hvalbiff så fersk den er mulig å få. Det er nettopp kommet inn 38 hvaler som etter "filetering" blir til over 50 tonn kjøtt.
Men fordi vi ikke spiser mer hval sørpå går bransjen en usikker fremtid i møte.
Hvalkjøttet forsvant ut av manges bevissthet under årene med forbud på 80- og 90-tallet, mener Rune. Og når folk først har vennet seg av med at hvalkjøtt er god mat, er det vanskelig å få dem til å begynne å spise den igjen.
Egentlig er det et paradoks at mange nå er så opptatt av koblingen mellom mat og helse, og at det likevel ikke er kø foran fiskediskene for å kjøpe hval.
I tillegg er det mange i restaurant- og turistbransjen som er overdrevent redde for å støte gjester som kanskje - men bare kanskje - synes hvalfangst er ugreit. For eksempel har ikke engang Hurtigruten hval på menyen.
Det synes Rune og alle hans kolleger i Norges stadig færre hvalmottak vi bør gjøre noe med.
Dette er å ha vett på hval
Det er jo så lett å lage mat av hval!
Og vi må skynde oss nå, for i løpet av juli er sesongen over.
Be om å få en tykk bamsebiff. I fiskediskene har de en tendens til å skjære skivene litt for tynne, slik at de fort blir gjennomstekt.
Biffen skal stekes knallhardt, helst på grill, og være som selve begjæret, rødt i kjernen. Gjennomstekt mister den mye av den unike smaken.
Salt og pepper er tilstrekkelig krydder. Tilbehør? Hvorfor det, egentlig?
Write a comment