Derfor er det ville helvete i landbruket akkurat nå

 

Alle som spiser mat bør følge med, forsøke å forstå - og på sikt prøve å gjøre noe med det, gjennom våre folkevalgtes politikk.

 

Mitt tips er dette:

• Det går mot brudd og krise i landbruksoppgjøret. I forrige uke la bøndene frem sitt krav om økonomisk ramme. Denne uken kom staten med et mot-tilbud.
• Antakelig kommer bøndene først til å gå i forhandling, for så å bryte. Dette fordi det tar seg best ut for Stortinget at bøndene først har sett nærmere på statens kort.
• Deretter blir behandlingen overlatt til Stortinget. Vanligvis bare bekrefter politikerne statens tilbud. Men denne gang kan store ting skje. Høyre og FrP er som kjent avhengig av støttepartiene, og KrF har tydelig garantert for den politikken bøndene står for. Det kan gå mot skrik og skrål - og kanskje svik. 

 

 

  860 millioner kroner (bøndenes krav)

- 770 milioner kroner 

=  90 millioner kroner (statens tilbud)

 

Sånn er ståa i årets landbruksoppgjør. Et lett regnestykke - men en real regnefeil for fremtiden til norsk matproduksjon (= det bønder skaffer oss).

 

90 millioner er egentlig null. Når det sammenliknes med hele den summen vi bruker på landbruket, 14 milliarder, blir det null vekst. Et skambud når det gjelder en av de viktigste delene av samfunnet vårt. De siste årene har 400 millioner blitt rammen, og oppgjørene har vært omfattet av bitter strid blant bønder der ute i fjøs og på åker.

 

Dette er den uttrykte planen: Regjeringen, med FrP som drivkraft, sier de vil gi oss billigere mat. Norsk landbruk er noe (sosialistisk) tull. Vi skal heller importere mer av maten vår. (Fra før importerer vi rundt 60 prosent.)

 

Verktøyene som det FrP-styrte landbruksdepartementet bruker i det såkalte landbruksoppgjøret med bøndene benyttes nå til å styrke de store bondegårdene. De ligger sentralt i lavlandet. De mindre gårdene, som ligger der det er brattere, ute i distriktene, prioriteres ned. Flere og flere av de små gir opp. De lønner seg ikke. Og det som ikke lønner seg, bør jo vekk...

 

Argumentene mot en slik styrt utvikling er mange, og etter mitt syn tungtveiende:

• Vi må dyrke all den maten vi kan, også på mindre steder der forholdene ikke er optimale. Det bidrar også til at det bor folk i hele det vakre landet vårt. 
• Et landbruk som ikke er for industrielt er både mer miljøvennlig og mer dyrevennlig. Beitende dyr rundt i Norge bidrar også til at landet vårt ikke gror igjen av kratt.
• Norsk mat er gjennomgående sunnere og tryggere enn mye av den vi importerer. I EU brukes for eksempel mange, mange, mange ganger så mye antibiotika i husdyrholdet.
• Styrker vi et variert landbruk i hele landet bidrar det også til såkalt matsikkerhet, at vi i en uviss fremtid kan forsyne oss selv i høyest mulig grad. (Se mer om dette i en lenke nederst.)
• Landbruket er en viktig del av det såkalte grønne skiftet. Matproduksjon i mindre skala og i pakt med naturen gjør mindre skade på klimaet.
• Et mer industrialisert landbruk krever at griser og kyllinger vokser enda fortere, og at kuene melker enda mer. Da må de spise enda mer kraftfôr enn de gjør i dag. Og det er fryktelig mye. Proteinet i kraftfôret består av soyabønner vi importerer fra Brasil. Vi bør ikke bli enda mer avhengig av dette.

 

Det er dette som kalles "innretning", altså hvilken vei det bærer på blant annet disse punktene. Bondens lønn for strevet er egentlig underordnet. Punktene jeg lister opp her er prinsipper det er flertall for i Stortinget.

 

Men betingelsene i landbruket skal tradisjonelt avgjøres i forhandlinger der dette er partene: Norges Bondelag og Norges bonde- og småbrukarlag mot Landbruksdepartementet.

 

Greit nok, og nå vil vi gjerne vite hva som skjer. Men tro ikke at hverken bønder eller staten gjør det enkelt for oss vanlige folk å skjønne noe av det bråket som hvert år kalles jordbruksoppgjøret. Ta deg derfor tid til denne lang-lang-lesningen:)

 

Dette er en del av den sørgelige situasjonen: Bondelaget er litt i skvis, fordi de to år tidligere har godtatt FrP's styring. I fjor benyttet Bondelaget muligheten de har til å på egen hånd inngå en avtale, uten Småbrukarlagets samtykke. Så nå sier statens forhandler at Bondelaget prøver seg på en sleip "omkamp". Flere i Småbrukarlaget mener rett og slett at storebror Bondelaget har sluppet reven inn i hønsegården allerede.

 

Oppgjøret skal være i boks før 17. mai. Vi får se hvor lenge forhandlingene varer før det smeller, og bøndene sier "helvete heller" i stedet for "hurra".  Da er tradisjonen altså at Stortinget såvidt behandler saken, og gir staten rett uten særlig knyst.

 

Men det kan på sikt bli annerledes, dersom du og jeg, vi som ikke er bønder, forsøker å tvinge våre tillitsvalgte på Stortinget til å tørre å ta tak i møkkagreipet - altså engasjere seg i poitikken som gir oss mat på bordet.

 

DETTE ER DET VIKTIGSTE DU MÅ VITE OM HVORFOR DET AKKURAT I DISSE DAGER  ER VILLE HELVETE i landbruksoppgjøret, og hvorfor norsk matproduksjon er truet:

 

I landbruksoppgjøret handler det egentlig om å «legitimere» norsk landbruk. Den norske matproduksjon trenger vår støtte, men må også vise vilje til forandring. Da kan den urbane hipsteren bli bondens beste venn.

 

Stadig flere av oss byfolk og andre som ikke har traktor-lappen vet nemlig hva matvett er. 

 

Vi bryr oss om ren og trygg mat. Nå er det på tide at bondeorganisasjonene lukker oss inn i fjøsvarmen og snakker et språk vi kan begripe og bruke til politisk utvikling. Landbruksoppgjøret er en av Norges mest hemmelige forhandlinger. Et svært komplisert støttesystem og begrepsapparat er som skapt for å holde«utenforstående» langt unna.  

 

14 milliarder kroner, altså, sånn cirka. Det er pengene vi bruker på støtte til landbruk her i steinrøysa, et land som ikke akkurat er skapt for store og effektive gårder. Dette er omtrent like mye penger som vi bruker på svenskehandel. Ikke en kjempepost på budsjettet. 

 

Andelen vi bruker på å sikre oss mat blir stadig mindre. Ved inngangen til 1980-årene utgjorde overføringene til landbruket 5 prosent av statsbudsjettet. I dag er prioriteringen at vi bruker helt ned mot 1 prosent i landbruksstøtte.

 

Tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå forteller om bønder som står med ryggen mot låveveggen. Siden 1990 er 20 prosent av kornåkrene våre lagt ned. Antallet melkebønder er sunket like mye, altså med 20 prosent, og det bare siden 2010. På en kort generasjon er antallet bønder halvert. 

 

Vi lever i høyere og høyere grad av importert mat. I kjøttproduksjonen er vi blitt så avhengig av å importere enorme mengder soyaprotein fra Brasil, at både kylling- og svineproduksjonen ville gått helt i stå på få måneder dersom denne importen skulle opphøre.

 

Parallelt med forverringen - og her kommer den gode nyheten! - har interessen for sunn og god mat aldri vært større. 

 

Omsetningen av lokalmat vokser tre ganger raskere enn resten av dagligvaremarkedet. Folk strømmer til Bondens marked, kooperativer som henter mat direkte fra bønder brer om seg. Antall andelslandbruk, der ikke-bønder slår seg sammen om matproduksjon, øker eksplosivt. Fra hagemesser meldes det at publikum er blitt mer interessert i å dyrke matvekster enn blomster. De unge og urbane som surfer på bølgen av nye småbryggerier - ja, de er også opptatt av landbruk. Øl er jo flytende brød!

 

• Vi vil ha kortreiste spesialiteter, vi vil ha økologisk, vi vil ha kjøtt fra dyr som har gått på beite. Og vi er mange.
• Det vi ikke vil er at bildene av glade og drøvtyggende kyr på melkekartongene skal avvike fra virkeligheten. Vi vil ikke at bonden skal stappe mest mulig importert kraftfôr i kuene for å få 10 000 liter melk ut av dem, når 7000 liter kvalitetsmelk er bedre.
• Blir vi lyttet til, eller rådspurt? Nja, så smått. Til nå har landbruket satset på å berge restene av et statlig samarbeid med røtter flere generasjoner tilbake. Bøndenes organisasjoner har vegret seg for å bruke vår tids moment i den nye folkelige matbevegelsen. Men noe er i ferd med å skje.

 

I våres kom de store landbruksorgansiasjonene endelig litt mer i takt med oss «sivile» matinteresserte og gikk inn for bred støtte til mer økologisk produksjon. Da bøndene mandag denne uken la frem kravet i årets jordbruksoppgjør, var det akkompagnert av en video med bønder som synger at å lage god kvalitetsmat er verdens viktigste jobb.

 

Vi ser et økende engasjement rundt hvordan maten vår blir til, sa Bondelagets leder da kravet om 860 millioner i økt støtte ble overlevert i landbruksdepartementet. For å møte dette engasjementet ble det understreket at trygg mat produsert over hele landet, ikke billig mat, er målet.

 

Tradisjonen er altså at bøndene svelger det departementet byr på . Brudd i forhandlingene får ingen betydning ut over påstander om at selve det hellige «forhandlingsinstituttet» står i fare. De som sitter med begge støvlene plantet godt nede i åkeren tror nemlig at alle er tjent med å holde landbruket utenfor vanlig politikk.

 

Hvis vi skal fortsette å produsere mat i Norge må norske bønder uansett bryte med noen tradisjoner. Internasjonale frihandelsavtaler er i ferd med å innhente det norske landbruket, med større konkurranse på pris og svekkelse av tollvernet.

 

Som sagt: Så å si all landbrukspolitikk vil fremover dreie seg om å «legitimere» at vi har egen matproduksjon i Norge. Selv om forholdene her i landet gjør den litt dyrere å sette på bordet.

 

Maten må være bedre og tryggere enn det EU serverer, og produksjonen må gjennom beiting opprettholde vårt unike kulturlandskap. Da er det lurt for bondeorganisasjonene å slå seg sammen med matglade folk, altså folk politikere kaller velgere. Kan hende vil mer og mer av landbrukspolitikken styres av Stortinget, ikke av forhandlinger bak lukkede dører. 

 

Da er det bare byfolk med stemmerett som kan redde bøndene.