Hvordan man produserer mat og faren for å havne i krig. Det er en farlig sammenheng der.

Akkurat nå, mens land som Syria, Irak, Somalia, Jemen og Sør-Sudan er blant land vi støtter i en akutt humanitær krise, kan vi godt tenke litt på dette:

• Matmangel er en av de viktigste årsakene til ufred, opprør og krig. Klimaforårsaket hvetemangel som begynte i 2008 var en vesentlig faktor i den såkalte arabiske våren 2010. Det startet på nettopp et matmarked i Tunisia, med opprør og påfølgende diktatorisk reaksjon i en rekke land.
• Sammenhengen mellom matsikkerhet og politisk-militær destabilisering er åpenbar i land som Syria, Jemen, Somalia og Sør-Sudan. Syria var egentlig regnet som et mer stabilt land enn de andre i regionen. Men landet solgte ut mye av sine kornlagre da prisen på verdendsmarkedet steg. Resultatet var at når opprøret kom, var det ikke bare av religiøse grunner - det dreide seg om manglende brød til folket.
• Matmakt kommer i nær framtid til å bli like viktig som politisk og militær makt. Et av få land som forstår matsikkerhetens avgjørende betydning er Kina. Landet kjøper opp og leier enorme landbruksområder blant annet i Afrika. Dette kalles land-ran. Ukraina, som på grunn av landets enestående dyrkbarhet tidligere ble betegnet som «Europas brødboks», er kastet ut i landbrukskrise, i tillegg til alt annet.

Nå, i landet der vi bare har tre - 3! - prosent dyrkbar mark, bør vi også tenke på hvilken vei vi selv bør gå mens befolkningen øker i en ustabil verden.

• Norsk landbruk legges sakte, men sikkert ned. Vi er nå nede i en selvforsyningsgrad på 38 prosent. Tallet gir et pent bilde av den virkelige situasjonen, for faktum er at norsk matvareproduksjon er helt avhengig av å importere soyabønner fra Brasil, for å lage proteinrikt kraftfôr til våre husdyr. Avhengigheten øker for hvert år.
• Store eksportører av matråvarer selger nå til de som betaler best, som Norge.  Analytikere peker på at i nær framtid vil eksporterende land prioritere egen befolkning, og i beste fall sine nærmeste politiske og militære allierte.   Kritikerne mener vi bør arbeide hardt for å utnytte norske ressurser i form av erter og gressfôr i langt høyere grad. Forsvaret er blant stemmene som hever seg for å styrke norsk matsikkerhet med hensyn til vårt totalforsvar. 
• FN er krystallkar i sin anbefaling av økt bistand til utvikling av familiedrevet småskala-landbruk i hele verden, en anbefaling rådende norsk politikk motarbeider. Her i landet, representert av makten i regjeringen og dens samarbeidspartier, overfører vi nå langsiktige bistandspenger til flyktningehjelp. Det er knapt så vi gidder å dyrke mat, og sultne asylsøkere får bare såvidt sitte på en buss ut av landet, i stedet for å måtte sykle gjennom isødet i nord.

At Sylvi Listhaug er gått fra å være mat- og landbruksminister til å være innvandrings- og integreringsminister, det er en skjebnens ironi.