Jeg møtte ham tilfeldig på stranda, i landsbyen Jambiani på Zanzibar. Han hadde kokkelue på hodet, og noen krøllete visittkort i hånden. Snart skulle jeg spise mat fra den verste komfyren jeg noen gang har sett.
Men viktigere: Snart skulle han lære meg hvordan ekte afrikansk mat kan smake. Sånn mat som vi aldri får i turistmaskinene, enten det er i Afrika, Asia eller Sør-Amerika. Sånn mat som får deg til å kjenne at du lever, sånn mat du får nye venner av.
Captain Cook, som egentlig heter Chanja, likner mange andre restaurantfolk som på strendene rundt i verden fisker etter gjester til sin små bortgjemte spisesteder.
Etter noen høflighetsfraser på swahili, stikker han til meg et krøllete visittkort. ”Have you ever test the flavor of our best food?” står det, og ”If not why? You are welcome from now!!!!!” Med
håndtegnet kart som viser hvordan jeg skal bevege meg bort fra strandsonens inngjerdede resorter, passere den lokale barneskolen og ta til høyre ved en stor kokospalme, der vil jeg se skiltet med
”Equinox Restaurant”
I to dager har jeg bare spist døll turistmat.
Hotellene prøver å skremme oss vekk fra de lokale
Chanja drar opp en kladdebok med menyen. Jeg tar ham raskt i hånden og sier ”Nei, mann! Lag akkurat det du har lyst til. Vanlig mat, ikke noe fancy. Jeg liker ugali.”
Dette er akkurat hva vi alle bør unne oss når vi er på tur, særlig på strender i Asia og Afrika.
Men over alt må vi lete lokalisere lokal-maten. De store hotellene og resortene, som serverer pizza og annen søppelmat, forsøker å få oss til å tro at det er tryggest og best hos dem. Eierne av disse er aldri bosatt i strøket, ofte er det også snakk om utenlandsk kapital. Ikke sjelden har de kjøpt strandtomtene og mer eller mindre brutalt tvunget vekk de mindre, lokale spisestedene.
Hotellene forsøker å innbille oss turister at det er farlig å gå egne veier, at utenfor portene venter sleipe svindlere, sykdomsbefengte tiggere og alskens fattigpakk. Det er best å holde seg rundt hotellet, vake ved bassenget, lyder det. Bruk alle pengene her hos oss. La for all del ikke dollaren komme lokalsamfunnet til gode.
”Kan du skaffe litt vin?” spør jeg. Joda, Chanja har gode kontakter, så en krukke med rødt skulle han fikse på under et døgn. Øl er no problem.
Vi spiser sammen, og vi blir kjent med hverandre.
Dagen etter henger vi med bort på restauranten, to voksne mzungo’er, altså hvitinger, med to barn. Der får vi servert det ekte livet:
Chanja og jeg nipper øl og småsnakker, kona mi får henna-tatovering av søsteren hans, niåringen blir sendt ut for å drive inn noen geitekillinger, mens gutta i nabolaget ydmyker fjortisen i fotballkamp, med ball av tøyfiller, selvsagt.
”Livet er ikke lett,” forteller Chanja. Han hadde egentlig flyttet til en by og jobbet som kokk der. Så døde svogeren, og han måtte reise hjem for å ta seg av søsteren og fem barn, og pådro seg samtidig både onkler og tanter å fø på.
”Jeg har bygget alt selv,” sier han og viser rundt. Interiørarkitekten har ikke hatt ubegrenset med midler. To bord på jordgulvet, mellom murte vegger opp til midjen, toppet med et tradisjonelt stråtak. Overalt henger det remser med flotte havskjell, og i mangel på strøm belyses etablissementet av osende oljelamper.
”Det er ikke så mange gjester som kommer. Jeg er på stranden hele dagen, men det virker som turistene tror jeg skal lure dem, og hotelleierne vil ikke at jeg skal forstyrre,” sier Chanja stille, men et smil sier at han likevel kjenner sine kokkeferdigheter.
”Jøss, har du komfyr?” utbryter jeg overrasket da vi tar turen ut på kjøkkenet, der søsteren er begynt å forberede kveldens fest. Ved nærmere ettersyn er den ikke mye å fyre opp, annet enn i bokstavelig forstand, med kull! El-komfyren har vært død i mange år, uten knotter og rusten i ovnen, med på platetoppen gjenopplivet med grillkull og rist.
Vi er ikke alene om maten. Det er nok til mange!
Medarbeidere, familie og naboer, skjønner jeg, kommer ilende med råvarer. ”Herregud, du kan da ikke lage så mye mat! Vi er bare fire, og barna er ikke veldig storspiste,” prøver jeg meg med og ser bekymret på Chanja.
De mørke øynene hans er lenge som en gåte. Så slår det ned i meg. Så klart! Vi er langt flere til bords i kveld! Når vi norske er bæl-mette, og beskjemmet må sende ut de ennå langt over halvfulle fatene, sitter det en hel del andre på huk og gnir seg i hendene i nabohusene. Hele storfamilien, hele røkla. På vår regning – som likevel er lavere enn den vi får på hotellene.
Og for en kveld! Noen onkler dukker stille fram av mørket for å se på, vi river i en øl på dem også. Minstemann blir fort så stappet av grillkylling at han får en bastmatte å ligge på borti kroken. Et par katter slikker de salte øreflippene til han sovner. Fjortisen sender en niese lange blikk ute i kveldsmørket.
Så deilig å kjenne at man lever, på samme klode.
Slik gikk det da min nye venn skulle sprette en vin:
Da Chanja stolt bringer den lovede flasken rødvin til bords, kan jeg legge enda et kapittel til i boken med uforglemmelige matminner.
Han viser frem etiketten, lenge. Sør-Afrikansk, hipp hurra. Han fører vinopptrekkeren i ring over korken. Pirker litt i plasthetten på tuten. Fremviser etiketten igjen. Snur flasken opp ned. Skraper overflatisk med spiraljekken. Helt låst.
Han har aldri åpnet en flaske vin før!
”Chanja, min venn, la meg ta meg av det der.”
Write a comment